But today I am a boy

Jeg forsøker å lese mye om dagen. Leser to-tre hundre sider hver dag. God litteratur. Dårlig litteratur. En av bøkene jeg vil beskrive som god - meget god - er Åpenbart ingen nabo. Den flyter ekstremt godt til tross for at historiene den består av er meget korte. Mange er underfundige, noen så morsomme at jeg må le høyt selv om jeg sitter på bussen. Forfatteren, en ung mann, brer om seg med metaforer og ordsammensetninger det ville være svært galt å omtale som utslitte metaforer eller klisjeer. Han beskriver kroppens grøsninger som om krakilske "kolibrier med nebb av diamanter tok til å hakke i stykker små egg av adrenalin nede i magen," kolibrier som sender "panikkslagne fugleunger av ubehag flaksende til alle kanter i vill flukt."

Selv om språket er godt og historiene velskrevne, var det ikke dét jeg først og fremst tenkte på da jeg så han på en brun pub i nabolaget i går. Jeg tenkte på historien "En engangsforeteelse." Der beskriver han (og dette må være den prosentandelen av teksten som er han selv, tenker den historiske biografen i meg) hvordan han som liten hadde en barnevakt som kastet opp i munnen hans. Hun "bøyde hodet mitt bakover og lot vellingen av oppbløtet kavring i sukkerkefirmelk renne fra hennes munn og over i min." Fortelleren, som jo må være forfatteren selv, beskriver at en av hans seksuelle fantasier siden den gang har vært "vakre kvinner i tjueårsalderen som gulper mat ned i svelget mitt."

Og selv om jeg verken er kvinne eller i tjueårsalderen, var det altså dette jeg tenkte på da jeg så han sitte der på puben, alene med et ølglass. Han stirret tomt ned i det, hadde kanskje hatt en dårlig dag. Jeg reiste meg fra mitt nylig oppspiste måltid, noe de kalte "Huset's kylling Salat," og gikk over gulvet til bordet han satt ved. Han så ikke opp før jeg var kommet helt bort. Kanskje var han for full til å reagere skikkelig, eller kanskje skjønte han med forventning og begeistring hva som kom til å skje. Han satt uansett ganske urørlig, leppene gled litt fra hverandre som om han måpte, og da jeg la hånden under haken hans, førte munnen min til hans og lot den ufordøyde matretten jeg nettopp hadde fortært gli ned i svelget hans, kan jeg banne på at det glimtet i øynene hans.

Alt jeg skriver er sant

Da jeg på videregående skulle skrive særoppgave om Erlend Loe, kom jeg over en nettside der han svarte på spørsmål fra leserne sine. Han oppga i prosent hvor stor del av romanpersonene hans som var han selv. Kanskje var "jeg" i Naiv. Super. 35% Erlend Loe mens "jeg" i L var hele 60% Erlend Loe. En tekst kan aldri være fri fra forfatteren eller tiden den er skrevet i. En tekst er alltid påvirket av sin samtid og et utrykk for den. En tekst kan aldri være skrevet i et historisk vakuum. Poenget er at det må være en viss prosentandel av det man skriver som er sant. Selvom det skal være fiktivt er det alltid noe som er fakta. Det jeg skriver må være minst 16% meg, minst 16% sant. De 16 prosentene gir muligheter for mye jug. Men det er det man skal gjøre hvis man skriver, trekke fra og legge til.

Det finnes så mange som skriver. Som skriver dagbøker, dikt, store verk eller bare finurlige lapper til sine nærmeste. Mange skriver på nett. Deler tankene sine med de som måtte ramle innom. Jeg vil at flere skal lese meg. Jeg vil bli sett. I Post Secret-boken min står det om en som gjemmer dikt i biblioteksbøker, om en annen som sender e. e. cummings-sitater anonymt til kjentfolk. Surkålpoeten i den første Elling-filmen gjemte sine nedtegninger ikke overraskende i pakkene med surkål. For publisitet og blest, kanskje jeg skal legge lapper med bloggadressen min i hyllemeter på hyllemeter med bestselgere i byens bokhandlere. Kanskje jeg skal skrive den med rød leppestift på speilet på toalettet på de utestedene der kulturelt oppegående mennesker vanker. Kanskje ikke.