Å kjenne lukten av ditt hår på min arm

Navnet hennes står der ennå. Jeg trykker på knappen rett over navnelappen og hører det ringe langt inne i leiligheten, en dempet lyd som om noen har lagt et teppe over hele klokka.

Mens jeg venter på at han skal åpne, vurderer jeg fortsatt å bare snu og gå. Hvorfor har han hennes navn under sin ringeklokke; hvorfor har han ikke kommet seg videre? Kanskje var de et konsept i så lang tid at han ennå ikke klarer å skille seg fra navnet hennes. Han er vant til at det skal være der.

Kanskje våkner han fortsatt om natten og strekker seg etter en kropp som ikke er der. Kanskje ser han imaginære hårstrå på hennes pute, på et putetrekk som er vasket hundrevis av ganger siden hun lå der. Kanskje tenker han fortsatt på henne når han lager middag til seg selv. Spiser aldri erter fordi hun ikke kunne fordra det. Koker risen ekstra lenge fordi det var sånn hun likte det.

Noen ting blir vane så fort at man ikke husker tiden da alt var annerledes. Å sove alene virker som et fjernt minne, en uvirkelig drøm. Å dekke på til én og ikke to er en umulig virkelighet, en begivenhet som burde høre sjeldenheten til.

For han er det alltid henne. Det kommer aldri til å være meg. Uansett hvor mange ganger jeg måtte finne på å ringe på; det er aldri mitt navn som kommer til å stå ved siden av hans under ringeklokken.

Does whatever a spider does?

Jeg har lenge hatt mistanke om at det bor en edderkopp i øret mitt. Man hører stadig historier om syke hendelser som på ett eller annet forbløffende vis er sanne. En veps bygde bol i øret til en svensk jente. En hørselshemmet gutt fant ut at han faktisk bare hadde hatt en del av en Q-tips i øret de siste fem årene. Når man leser sånn blir man med ett sikker på at noe liknende kan skje en selv. Hver gang jeg ser insekter på TV, klør jeg over hele kroppen. Når jeg leser om ting eller dyr som bor i ørene på folk, klør jeg inni ørene. Men det går over. Som regel.

Jeg har imidlertid hatt en vedvarende følelse av at det har bodd en edderkopp i øret mitt. Jeg har hørt dårligere, det har kilt når åtte små edderkoppbein har trasket rundt der inne, og jeg har kjent små stikk når den tar et lite jafs av de halvdøde hudcellene som nødvendigvis befinner seg sånn circa overalt på levende mennesker. Denne følelsen vokste fra snikende mistanke til brennende visshet en gang i natt. Edderkoppen snakket til meg. Den sa "Jeg er José og du er min Maria".

Jeg tenkte ikke stort over det der og da. Det er rart nok at en edderkopp snakker om man ikke også skal følge med på hva den sier. Først nå nettopp begynte tankene å kverne rundt den kryptiske beskjeden. Jeg skjønte ingenting. Jeg er da ikke Maria. Og ville en latinamerikansk edderkoppslask snakket flytende norsk og vært så liten?

Etter å ha lest Erlend Loes ungdomsbok og beskuet Kim Hiorthøy finurlige illustrasjoner ble jeg stressa, veldig stressa. Et potensielt farlig krypdyr i et viktig sanseorgan er ikke lenger mitt største problem. Slett ikke.

Live high, live mighty, live righteously

Hun satt på sofaen i et stummende mørke. Hun klamret seg fast i natten som allerede nesten hadde blitt til morgen. Hun ville ikke at det skulle bli lyst, ville ikke at solen skulle lage striper av flytende gull på bordet foran TVen. Ville ikke se seg selv i speilet med mascara rennende nedover hovne kinn. For når det var dag måtte alle være normale igjen. Da var det ikke akseptert å gråte, å la tårene dryppe ned i rødvinsglasset, å bite i puten fordi det gjør så vondt at man helst vil skrike. Om dagen må man svelge klumpen i halsen og blunke tårene bort.

Det var ikke den første gangen noen hadde knust hjertet hennes. Men det var den første gangen det hadde skjedd totalt uventet. Hjertet hadde knust som et skip som plutselig støter på et fjell. Hjertefibrene stakk som pinneved i kroppen hennes. Som vraket gods på en altfor hvit strand.

Selv lenge etter at han var borte, fant hun hårene hans i leiligheten. Et lite hår på en sofapute, et hår som stakk gjennom stoffet i en nyvasket genser. Hun hadde fjernet alle bildene, slettet alle tekstmeldingene, kastet alle gavene, men likevel var han der.

Hun tenkte at tårene som gjorde henne så svak også gjorde henne sterk. For tårer er jo nesten det samme som vann. Tårer kan renne gjennom spredte fingre. Tårer kan bære skip. Bare det er nok av dem.

They didn't have you where I come from

Jeg leste de siste sidene av Boktyven forleden. Det som begynte ganske kjedelig og langtekkelig endte i tårer på bussen. Jeg brukte de første par hundre sidene på å irritere meg over at oversetteren har valgt å oversette "like" som "lik" og ikke "som." Det er sikkert greit innimellom, men hele tiden? Nei, vettu hva. Det virker forøvrig ikke helt som om jeg har kommet over det ennå. Uansett. Nå tenker jeg på Rosa og Hans og Liesel og Rudy. Og Døden. Ikke minst Døden. Med stor D. Og så lurer jeg på om jeg skriver for korte setninger. Om jeg har lest for mye Erlend Loe og blitt uforholdsmessig naivistisk og kortfattet. Tårene kom da i alle fall. På bussen. Først som en klump i halsen og et halvkvalt hikst. Så ble det vanskelig å se. Så rant tårene i strie strømmer før de periodevis formelig spratt ut av øynene mine. Folk rundt meg begynte å titte. Mannen ved siden av meg valgte å flytte seg til et annet sete. Etterhvert var det så mye tårer at de nærmest meg ble våte på føttene. Da dørene åpnet seg på neste stasjon fosset det en tårespekket elv ut på fortauet. Den påfallende litterære bussjåføren ba meg pelle meg av bussen og lese kapittel to i Alice's Adventures in Wonderland ("The Pool of Tears," lærte jeg senere).

Jeg har ikke grått en tåre siden.

Winter in Madrid

Vi har vært i Spania i to uker nå. Jeg liker det ikke. Jeg liker ikke at det er kaldt i et land der det bør være varmt. Jeg liker ikke at jeg ikke skjønner hva folk sier selv om de tror at jeg gjør det. Jeg liker ikke å spise kaker til frokost. Jeg liker ikke å hvile midt på dagen. Det er ingenting av dette jeg kan si. Jeg må late som jeg er glad. Enrique tror tross alt at det er dette jeg vil.

I den lille boksen på julaften lå det ikke en ring. Ikke et par øredobber og slett ikke et halskjede. Det lå en lapp: "En måned i Madrid, Pradomuseet så ofte du vil, sangria til kvelds, og bare oss to. Din E." Jeg holdt på å kaste opp. Men billettene var kjøpt og betalt, leiligheten leid. En gammel bygård i den spanske hovedstaden, med tepper i sengen og kaldt vann i dusjen.

Opp- og nedturer

“Gid, Elise, så gildt å sveve over byen!”
Karine holdt vesken i den ene hånden, og i den andre var stangen som beskyttet henne fra å falle ut av heisen og ned over byen. De hadde bestemt seg for å gjøre dette allerede den første uken de møttes, i Salamanca i 1958. De hadde knapt kjent hverandre i tre dager da de forsto at dette var et vennskap som skulle vare. Elise var sammen med en spansk sjømann på den tiden. Karine besøkte sin søster. De hadde truffet hverandre i baren på hotellet der Karine bodde og Elise jobbet. Det var få andre utlendinger der og begge foretrakk å snakke norsk framfor spansk. Elise hadde vist Karine rundt i den lille byen etter skiftet hennes var over, og på kveldene dro de ut for å spise alle fire.

Elise og Juans forhold varte ikke mange årene og da hun flyttet tilbake til Norge i 1961, oppsøkte hun Karine i leiligheten i Bygdøy Allé. Karine bodde alene og fikk ingen partner senere i livet heller. Hun lot Elise flytte inn for en periode og vennskapet som sådde frø den gangen i Salamanca, blomstret nå opp for fullt. De spaserte lange turer i byens parker og lunder mens de snakket om alt mellom himmel og jord. Aldri kom de inn på det de hadde lovet hverandre den varme sommerkvelden i Salamanca i 1958. Ikke før flere år senere.

• • •

“Ja, for en drøm å kjenne brisen mot leggene og suget i magen.”
“Å, Elise, jeg er så glad vi valgte å gjennomføre planen vår.”
Selv om Elise nøt brisen oppover leggene og inn under skjørtet, var hun nervøs. Hun holdt begge hendene stramt om sikkerhetsbøylen og smilte et smil hun håpet så naturlig og entusiastisk ut. Den hvite hatten var den samme som hun hadde hatt på i Salamanca mange år tidligere, hun fikk øye på den i det hun var på vei ut døren for å rekke flyet, og tenkte at den måtte med. Karine var som alltid barhodet og skuet gledesfylt utover byen som nå var under dem. Stolheisen svinget rolig og nesten umerkelig mens de sakte beveget seg framover i luften. De var halvveis mot toppen nå. Snart ville hustoppene bli erstattet av spisse knauser før stolheisen ankom trygg grunn igjen.

• • •

Det var ikke før flere år etter Elise sto på Karines terskel i Bygdøy Allé at de gjenopptok tankene de hadde delt med hverandre over et glass sur spansk hvitvin. “Du,” hadde Elise sagt, “tror du vi kommer til å gjennomføre det?” “Klart det,” svarte Karine sporenstreks, “8. oktober 1990, det er vår dato, slik den alltid har vært det.” Ingen av dem fortalte den andre at de begge håpet at noe ville skje slik at de ikke kunne gjøre det planlagte. Stahet på begge sider førte til at Karine og Elise betalte sine pesetas i billettluken ved stolheisen i den lille, spanske byen Gohedo, noen kilometer øst for Salamanca. Kvinnen i billettluken smilte av de to middelaldrende damene som stotret fram at de bare ville ha billett til toppen. Ned skulle de komme seg selv. Hun prøvde å overbevise dem om at veien ned ikke var noe for folk som var dårlig til beins eller med høydeskrekk, men de ristet på hodet, smilte og sa på dårlig spansk at de takket for omtanken, men at de absolutt kunne klare seg selv.

Så var de på vei. De innrømmet villig at de hadde drømt om dette øyeblikket helt siden tiden da de møttes i Spania. Gode drømmer og marerittaktige drømmer. Og nå var drømmene blitt virkelighet. Endelig skulle de, Elise og Karine, gjøre det de hadde planlagt under Salamancas himmel trettito år tidligere. Vel hadde de hatt mer enn ett glass vin innenbords, men beslutningen var en de ønsket å holde seg til hele livet. For skulle det ha seg slik at både Elise og Karine var enslige og uten barn 8. oktober 1990, så skulle de kaste seg utfor klippene i Gohedo. Såfremt stolheisen ennå var der, vel å merke.

Eplepannekaker

Jeg har kommet 222 sider ut i Hässelby. Det eneste jeg ikke liker er at Harstad skriver "teve" istedenfor "TV." Og det er jo forsåvidt alt i alt et kompliment. Likevel lurer jeg på om jeg skal lese slutten når jeg kommer så langt. Har hørt at de tjue siste bare ødelegger opplevelsen. Men det kommer nok til å bli vanskelig å la være. I den italienske utgaven av Buzz Aldrin kuttet de visst noe sånt som de hundre siste sidene. Og Harstad selv mente faktisk det var bedre sånn. Kanskje den italienske forleggeren burde ha lest boken før den ble utgitt på norsk i det hele tatt. Forfattere generelt (bortsett fra debutanter, som skjønner verdien av delete-knappen) får skrive altfor langt. Jeg syns de tre siste Saabye Christensen-bøkene hadde egnet seg tusen ganger bedre som noveller, for eksempel. Det å slå et slag for novellekunsten tror jeg jeg skal spare til en annen gang. Nå er det pannekaker med eplebiter i som gjelder.