Å kjenne lukten av ditt hår på min arm

Navnet hennes står der ennå. Jeg trykker på knappen rett over navnelappen og hører det ringe langt inne i leiligheten, en dempet lyd som om noen har lagt et teppe over hele klokka.

Mens jeg venter på at han skal åpne, vurderer jeg fortsatt å bare snu og gå. Hvorfor har han hennes navn under sin ringeklokke; hvorfor har han ikke kommet seg videre? Kanskje var de et konsept i så lang tid at han ennå ikke klarer å skille seg fra navnet hennes. Han er vant til at det skal være der.

Kanskje våkner han fortsatt om natten og strekker seg etter en kropp som ikke er der. Kanskje ser han imaginære hårstrå på hennes pute, på et putetrekk som er vasket hundrevis av ganger siden hun lå der. Kanskje tenker han fortsatt på henne når han lager middag til seg selv. Spiser aldri erter fordi hun ikke kunne fordra det. Koker risen ekstra lenge fordi det var sånn hun likte det.

Noen ting blir vane så fort at man ikke husker tiden da alt var annerledes. Å sove alene virker som et fjernt minne, en uvirkelig drøm. Å dekke på til én og ikke to er en umulig virkelighet, en begivenhet som burde høre sjeldenheten til.

For han er det alltid henne. Det kommer aldri til å være meg. Uansett hvor mange ganger jeg måtte finne på å ringe på; det er aldri mitt navn som kommer til å stå ved siden av hans under ringeklokken.