Does whatever a spider does?

Jeg har lenge hatt mistanke om at det bor en edderkopp i øret mitt. Man hører stadig historier om syke hendelser som på ett eller annet forbløffende vis er sanne. En veps bygde bol i øret til en svensk jente. En hørselshemmet gutt fant ut at han faktisk bare hadde hatt en del av en Q-tips i øret de siste fem årene. Når man leser sånn blir man med ett sikker på at noe liknende kan skje en selv. Hver gang jeg ser insekter på TV, klør jeg over hele kroppen. Når jeg leser om ting eller dyr som bor i ørene på folk, klør jeg inni ørene. Men det går over. Som regel.

Jeg har imidlertid hatt en vedvarende følelse av at det har bodd en edderkopp i øret mitt. Jeg har hørt dårligere, det har kilt når åtte små edderkoppbein har trasket rundt der inne, og jeg har kjent små stikk når den tar et lite jafs av de halvdøde hudcellene som nødvendigvis befinner seg sånn circa overalt på levende mennesker. Denne følelsen vokste fra snikende mistanke til brennende visshet en gang i natt. Edderkoppen snakket til meg. Den sa "Jeg er José og du er min Maria".

Jeg tenkte ikke stort over det der og da. Det er rart nok at en edderkopp snakker om man ikke også skal følge med på hva den sier. Først nå nettopp begynte tankene å kverne rundt den kryptiske beskjeden. Jeg skjønte ingenting. Jeg er da ikke Maria. Og ville en latinamerikansk edderkoppslask snakket flytende norsk og vært så liten?

Etter å ha lest Erlend Loes ungdomsbok og beskuet Kim Hiorthøy finurlige illustrasjoner ble jeg stressa, veldig stressa. Et potensielt farlig krypdyr i et viktig sanseorgan er ikke lenger mitt største problem. Slett ikke.