Hun satt på sofaen i et stummende mørke. Hun klamret seg fast i natten som allerede nesten hadde blitt til morgen. Hun ville ikke at det skulle bli lyst, ville ikke at solen skulle lage striper av flytende gull på bordet foran TVen. Ville ikke se seg selv i speilet med mascara rennende nedover hovne kinn. For når det var dag måtte alle være normale igjen. Da var det ikke akseptert å gråte, å la tårene dryppe ned i rødvinsglasset, å bite i puten fordi det gjør så vondt at man helst vil skrike. Om dagen må man svelge klumpen i halsen og blunke tårene bort.
Det var ikke den første gangen noen hadde knust hjertet hennes. Men det var den første gangen det hadde skjedd totalt uventet. Hjertet hadde knust som et skip som plutselig støter på et fjell. Hjertefibrene stakk som pinneved i kroppen hennes. Som vraket gods på en altfor hvit strand.
Hun tenkte at tårene som gjorde henne så svak også gjorde henne sterk. For tårer er jo nesten det samme som vann. Tårer kan renne gjennom spredte fingre. Tårer kan bære skip. Bare det er nok av dem.
