Alt jeg skriver er sant

Da jeg på videregående skulle skrive særoppgave om Erlend Loe, kom jeg over en nettside der han svarte på spørsmål fra leserne sine. Han oppga i prosent hvor stor del av romanpersonene hans som var han selv. Kanskje var "jeg" i Naiv. Super. 35% Erlend Loe mens "jeg" i L var hele 60% Erlend Loe. En tekst kan aldri være fri fra forfatteren eller tiden den er skrevet i. En tekst er alltid påvirket av sin samtid og et utrykk for den. En tekst kan aldri være skrevet i et historisk vakuum. Poenget er at det må være en viss prosentandel av det man skriver som er sant. Selvom det skal være fiktivt er det alltid noe som er fakta. Det jeg skriver må være minst 16% meg, minst 16% sant. De 16 prosentene gir muligheter for mye jug. Men det er det man skal gjøre hvis man skriver, trekke fra og legge til.

Det finnes så mange som skriver. Som skriver dagbøker, dikt, store verk eller bare finurlige lapper til sine nærmeste. Mange skriver på nett. Deler tankene sine med de som måtte ramle innom. Jeg vil at flere skal lese meg. Jeg vil bli sett. I Post Secret-boken min står det om en som gjemmer dikt i biblioteksbøker, om en annen som sender e. e. cummings-sitater anonymt til kjentfolk. Surkålpoeten i den første Elling-filmen gjemte sine nedtegninger ikke overraskende i pakkene med surkål. For publisitet og blest, kanskje jeg skal legge lapper med bloggadressen min i hyllemeter på hyllemeter med bestselgere i byens bokhandlere. Kanskje jeg skal skrive den med rød leppestift på speilet på toalettet på de utestedene der kulturelt oppegående mennesker vanker. Kanskje ikke.