When Susannah cries

Jeg har en venninne som heter Susannah. Med H. Akkurat sånn. Og hun er sentimentaliteten selv. I tillegg til å gråte for alt som er fint eller trist eller leit, gråter hun også når hun ikke får til ting eller når noen er i overkant krasse i stemmen. Det er lettere plagsomt. Susannah gråter på en skikkelig stygg måte. Det er uestetisk og fælt. Hun har ingen grasiøs filmstjernegråt. Sminken hennes forblir ikke intakt mens en ensom tåre renner varsomt nedover kinnet hennes. Hun hulker. Og hikster. Noen ganger gråter hun sånn at hun får problemer med å puste ordentlig. Da kommer det små grynt ut av henne, og jeg gremmes over å kjenne henne. Hun er vemmelig.