They didn't have you where I come from

Jeg leste de siste sidene av Boktyven forleden. Det som begynte ganske kjedelig og langtekkelig endte i tårer på bussen. Jeg brukte de første par hundre sidene på å irritere meg over at oversetteren har valgt å oversette "like" som "lik" og ikke "som." Det er sikkert greit innimellom, men hele tiden? Nei, vettu hva. Det virker forøvrig ikke helt som om jeg har kommet over det ennå. Uansett. Nå tenker jeg på Rosa og Hans og Liesel og Rudy. Og Døden. Ikke minst Døden. Med stor D. Og så lurer jeg på om jeg skriver for korte setninger. Om jeg har lest for mye Erlend Loe og blitt uforholdsmessig naivistisk og kortfattet. Tårene kom da i alle fall. På bussen. Først som en klump i halsen og et halvkvalt hikst. Så ble det vanskelig å se. Så rant tårene i strie strømmer før de periodevis formelig spratt ut av øynene mine. Folk rundt meg begynte å titte. Mannen ved siden av meg valgte å flytte seg til et annet sete. Etterhvert var det så mye tårer at de nærmest meg ble våte på føttene. Da dørene åpnet seg på neste stasjon fosset det en tårespekket elv ut på fortauet. Den påfallende litterære bussjåføren ba meg pelle meg av bussen og lese kapittel to i Alice's Adventures in Wonderland ("The Pool of Tears," lærte jeg senere).

Jeg har ikke grått en tåre siden.

Winter in Madrid

Vi har vært i Spania i to uker nå. Jeg liker det ikke. Jeg liker ikke at det er kaldt i et land der det bør være varmt. Jeg liker ikke at jeg ikke skjønner hva folk sier selv om de tror at jeg gjør det. Jeg liker ikke å spise kaker til frokost. Jeg liker ikke å hvile midt på dagen. Det er ingenting av dette jeg kan si. Jeg må late som jeg er glad. Enrique tror tross alt at det er dette jeg vil.

I den lille boksen på julaften lå det ikke en ring. Ikke et par øredobber og slett ikke et halskjede. Det lå en lapp: "En måned i Madrid, Pradomuseet så ofte du vil, sangria til kvelds, og bare oss to. Din E." Jeg holdt på å kaste opp. Men billettene var kjøpt og betalt, leiligheten leid. En gammel bygård i den spanske hovedstaden, med tepper i sengen og kaldt vann i dusjen.

Opp- og nedturer

“Gid, Elise, så gildt å sveve over byen!”
Karine holdt vesken i den ene hånden, og i den andre var stangen som beskyttet henne fra å falle ut av heisen og ned over byen. De hadde bestemt seg for å gjøre dette allerede den første uken de møttes, i Salamanca i 1958. De hadde knapt kjent hverandre i tre dager da de forsto at dette var et vennskap som skulle vare. Elise var sammen med en spansk sjømann på den tiden. Karine besøkte sin søster. De hadde truffet hverandre i baren på hotellet der Karine bodde og Elise jobbet. Det var få andre utlendinger der og begge foretrakk å snakke norsk framfor spansk. Elise hadde vist Karine rundt i den lille byen etter skiftet hennes var over, og på kveldene dro de ut for å spise alle fire.

Elise og Juans forhold varte ikke mange årene og da hun flyttet tilbake til Norge i 1961, oppsøkte hun Karine i leiligheten i Bygdøy Allé. Karine bodde alene og fikk ingen partner senere i livet heller. Hun lot Elise flytte inn for en periode og vennskapet som sådde frø den gangen i Salamanca, blomstret nå opp for fullt. De spaserte lange turer i byens parker og lunder mens de snakket om alt mellom himmel og jord. Aldri kom de inn på det de hadde lovet hverandre den varme sommerkvelden i Salamanca i 1958. Ikke før flere år senere.

• • •

“Ja, for en drøm å kjenne brisen mot leggene og suget i magen.”
“Å, Elise, jeg er så glad vi valgte å gjennomføre planen vår.”
Selv om Elise nøt brisen oppover leggene og inn under skjørtet, var hun nervøs. Hun holdt begge hendene stramt om sikkerhetsbøylen og smilte et smil hun håpet så naturlig og entusiastisk ut. Den hvite hatten var den samme som hun hadde hatt på i Salamanca mange år tidligere, hun fikk øye på den i det hun var på vei ut døren for å rekke flyet, og tenkte at den måtte med. Karine var som alltid barhodet og skuet gledesfylt utover byen som nå var under dem. Stolheisen svinget rolig og nesten umerkelig mens de sakte beveget seg framover i luften. De var halvveis mot toppen nå. Snart ville hustoppene bli erstattet av spisse knauser før stolheisen ankom trygg grunn igjen.

• • •

Det var ikke før flere år etter Elise sto på Karines terskel i Bygdøy Allé at de gjenopptok tankene de hadde delt med hverandre over et glass sur spansk hvitvin. “Du,” hadde Elise sagt, “tror du vi kommer til å gjennomføre det?” “Klart det,” svarte Karine sporenstreks, “8. oktober 1990, det er vår dato, slik den alltid har vært det.” Ingen av dem fortalte den andre at de begge håpet at noe ville skje slik at de ikke kunne gjøre det planlagte. Stahet på begge sider førte til at Karine og Elise betalte sine pesetas i billettluken ved stolheisen i den lille, spanske byen Gohedo, noen kilometer øst for Salamanca. Kvinnen i billettluken smilte av de to middelaldrende damene som stotret fram at de bare ville ha billett til toppen. Ned skulle de komme seg selv. Hun prøvde å overbevise dem om at veien ned ikke var noe for folk som var dårlig til beins eller med høydeskrekk, men de ristet på hodet, smilte og sa på dårlig spansk at de takket for omtanken, men at de absolutt kunne klare seg selv.

Så var de på vei. De innrømmet villig at de hadde drømt om dette øyeblikket helt siden tiden da de møttes i Spania. Gode drømmer og marerittaktige drømmer. Og nå var drømmene blitt virkelighet. Endelig skulle de, Elise og Karine, gjøre det de hadde planlagt under Salamancas himmel trettito år tidligere. Vel hadde de hatt mer enn ett glass vin innenbords, men beslutningen var en de ønsket å holde seg til hele livet. For skulle det ha seg slik at både Elise og Karine var enslige og uten barn 8. oktober 1990, så skulle de kaste seg utfor klippene i Gohedo. Såfremt stolheisen ennå var der, vel å merke.

Eplepannekaker

Jeg har kommet 222 sider ut i Hässelby. Det eneste jeg ikke liker er at Harstad skriver "teve" istedenfor "TV." Og det er jo forsåvidt alt i alt et kompliment. Likevel lurer jeg på om jeg skal lese slutten når jeg kommer så langt. Har hørt at de tjue siste bare ødelegger opplevelsen. Men det kommer nok til å bli vanskelig å la være. I den italienske utgaven av Buzz Aldrin kuttet de visst noe sånt som de hundre siste sidene. Og Harstad selv mente faktisk det var bedre sånn. Kanskje den italienske forleggeren burde ha lest boken før den ble utgitt på norsk i det hele tatt. Forfattere generelt (bortsett fra debutanter, som skjønner verdien av delete-knappen) får skrive altfor langt. Jeg syns de tre siste Saabye Christensen-bøkene hadde egnet seg tusen ganger bedre som noveller, for eksempel. Det å slå et slag for novellekunsten tror jeg jeg skal spare til en annen gang. Nå er det pannekaker med eplebiter i som gjelder.

When Susannah cries

Jeg har en venninne som heter Susannah. Med H. Akkurat sånn. Og hun er sentimentaliteten selv. I tillegg til å gråte for alt som er fint eller trist eller leit, gråter hun også når hun ikke får til ting eller når noen er i overkant krasse i stemmen. Det er lettere plagsomt. Susannah gråter på en skikkelig stygg måte. Det er uestetisk og fælt. Hun har ingen grasiøs filmstjernegråt. Sminken hennes forblir ikke intakt mens en ensom tåre renner varsomt nedover kinnet hennes. Hun hulker. Og hikster. Noen ganger gråter hun sånn at hun får problemer med å puste ordentlig. Da kommer det små grynt ut av henne, og jeg gremmes over å kjenne henne. Hun er vemmelig.

Sleeping to dream

Jeg får ikke sove om nettene. Jeg ligger våken og vrir meg fra side til side i timesvis. Hver natt. Når jeg endelig sovner har jeg mareritt. Jeg forsøker å løpe uten at beina vil lystre. Jeg rømmer. Jeg er i farefulle situasjoner. Hver natt. Før jeg sovner og lar drømmeverdenens mareritt ta over, tenker jeg. På alt som kan gå galt. På hvor forferdelig noen ting er. På folk som har det helt grusomt. Marerittaktige tanker tar form i hodet mitt uten at jeg drømmer. Jeg har en destruktiv sjel i en lykkelig kropp.

Some girls are bigger than others

Når jeg skal tidlig på jobb tar jeg 28-bussen. Den er nesten alltid full, men jeg liker den godt likevel. Her om dagen skulle jeg krysse Ring 2 for å rekke bussen, da en ganske fyldig jente stilte seg ved siden av meg. Hun hadde en pose boller i den ene hånden og en Cola i den andre. Raske karbohydrater, tenkte fedonisten i meg. Raske og hvite. Mens vi sto der side ved side og ventet på den grønne mannen, merket jeg at hun ergret meg mer og mer. Jeg ville melde henne på Slankekrigen, jeg ville tvinge på henne et Friskis & Svettis-medlemskap, jeg ville at hun skulle forstå hva hun gjør mot kroppen sin og hvor galt det er.

Da lyset endelig skiftet farge fra rødt til grønt for oss fotgjengere, sa stemmen høyt det hjernen ofte ville at den skulle si, men som samvittigheten gjerne stoppet. Halvveis over sebrastripene grep jeg henne i kragen, pekte på bolleposen og Colaen og brølte mot ansiktet hennes: "Det er ikke rart du ser ut som en feit gris sånn du holder på!"

And some girls' mothers are bigger than other girls' mothers